|
KLASSEKAMPEN - 8. august 2011. FEMINIST, Bodil Stenseth: Hvert år på denne tiden setter jeg meg ned med Gunnar
Larsens I sommer, en åttien år gammel roman. Den er min sommerbok.
Jeg følger romanens melankolske helt på vandring på
ensomme stier i Nordmarka og i julistille bygater. Jeg føler med
ham når han i funderer over livet og tapet av sin hustru. Og jeg
gjenopplever forelskelsens sødme når han møter Cecilie,
som for øvrig er en fjern slektning, og går til sengs med
henne. "Hun var ikke noen snild dyne. Hun var stål og silke,"
skriver Larsen. Ja, romanen byr på gammeldags erotikk, men også
en gammeldags kjærlighetsintrige. Cecilie er nemlig gift. Mannen hennes, som er lege i en småby og som romanens helt kjente i studiedagene, bærer på en hemmelighet. Den blir etter hvert avslørt for leseren gjennom romanheltens fortelling. "Senere hadde jeg skjønt hvorledes hans saklige, reale ærgjerrighet måtte ha kjempet mot de unaturlige tilbøielighetene i hans følelsesliv," står det et sted, og et annet: "Han virket bestemt og mandig, han hadde skarpe, nøkterne mannfolkøine, han var fåmælt og uten noe av den kunstneriskheten som ofte kan være et tegn." Cecilies ekteskap viser det seg, er et proforma-ekteskap. Hun
hadde giftet seg med sin legemann fordi hun syntes synd på ham.
Ekteskapet var aldri blitt fullbyrdet. Hun hadde avfunnet seg med ikke
å få barn og levde sammen med ektemannen som en venn. Det
var et forhold som fikk romanens helt til å se rødt, og han
ruster seg til oppgjørets time. Ansikt til ansikt med Cecilies
mann, som forklarer at han hadde giftet fordi han likte henne, og fordi
han trodde at hun kunne helbrede ham. I alle fall fant han håpet
om helbredelse som et påskudd. "Jeg er jo som type maskulin," sa Cecilies mann og fortsatte:
"… jeg har ingen av de iøinefallende fortrin og mangler
som er karakteristiske for homoseksualiteten. Det er som du vet ingen
tvil om at den kan bety en forsterkelse av evner og anlegg i form av kunstnerisk
følsomhet, skuespillerbegavelse, humoristisk sans, selskapelige
talenter. Og de øvrige trekkene som koketteriet og hele den koselige
sladderaktigheten og hvad den nu kan være, kan jeg også si
mig nokså fri for." Han ville på død og liv ikke
miste Cecilie. Cecilie selv var døv for oppfordringer fra romanens helt om å
ta ut skilsmisse. Ektemannen hadde jo sagt at hvis hun forlot ham, ville
han begå selvmord. Så selv om Cecilie var opp over ørene
forelsket og var ektemannen utro, var hun bestemt på å holde
fasaden og forbli i sitt kjærlighetsløse og barnløse
ekteskap. Ytterligere komplisert ble det da hun oppdaget at hun var med
barn. Men ektemannen, som var vel vitende om at det ikke var hans barn,
ville fremdeles ikke gi slipp på henne. Han innbilte hustruens elsker
at han hadde forandret seg. Mannen i ham hadde våknet. Kjærligheten seiret altså i Gunnar Larsens roman fra
1932. Men er proforma-ekteskap, der den ene av ektefellene er homofil,
gått av moten i våre dager? Det er det ingen statistikk over.
Homofili er ikke lenger kriminalisert i straffeloven, og moderne mennesker
betrakter ikke homofili som unaturlig. Men i enkelte kristne og muslimske
miljøer blir kjærlighet mellom to personer av samme kjønn
ansett som synd. Og folk med homofil legning tilbudt helbredelse. Ikke
bare gjennom bønn. Så det fins sikkert menn, som Cecilies ektemann, som gifter seg
for å skjule for omverdenen at han er homofil, og som kanskje håper
at han kan bli helbredet. Det fins sikkert også kvinner som Cecilie,
som gifter seg med en homofil mann på vennskapelig basis. Jeg har
ennå ikke kommet over en roman der en lesbisk kvinne inngår
proforma-ekteskap. I virkeligheten skjer det nok stadig. Kvinner ofrer
seg ikke alltid for kjærligheten. Jeg lukker I sommer for i år, og ser to bier sverme over lavendelen på balkongen. Det er skikkelig retrosommer. Bodil Stenseth. bodist@getmail.no
|