|
KLASSEKAMPEN - 02.05.2011 FEMINIST, Bodil Stenseth: Biografier og monumenter er en mannlig mani. Kvinner hedres sjelden som individer. Nittito prosent av alle
biografier handler, ifølge den danske historikeren Birgitte Possing,
om menn. Og nittiseks prosent av alle biografer er menn. Tilsvarende kjønnskjevhet
råder innen portrettkunsten. Bare ytterst få offentlige monumenter
har en navngitt kvinne på sokkelen. Der står som oftest ungpiken,
som ikke har gjort seg fortjent til annet enn sin skjønnhet. Selv i statsfeminismens land har lite skjedd innen helte- og æresdepartementet. Fremdeles er det fortrinnsvis menn som blir "store" og som minnes i bilde og tekst. At forfattere og komponister, politikere og forskere med mannlig fortegn ender i nasjonens panteon, er selvfølgelig ingen ulempe. Men slik blir kvinner usynlige. Onde tunger sier at kvinner er flinkere til å beundre menn enn medsøstre. Så hvis det er sant, så skyldes tilstanden i vårt panteon ikke bare en anakronistisk mannskultur. Tradisjonelle kvinneroller rekrutterte jenter til familielivet
skoleverket, helsesektoren og servisenæringen. I politikken gikk
kvinner i fronten for saker som fred og omsorg. De kvinnelige bidragene
til samfunnsbyggingen er ikke ubetydelig, men de er oftest uselviske og
uegennyttige. Antakelig skal det også en rikelig porsjon selvaktelse
til for at et menneske blir en allemannshelt. Med få unntak har
historiens heltinner gjort seg gjeldende alle andre steder enn i kulturens
og samfunnslivets elitedivisjon. Historikerne må nok ty til andre sjangre enn biografien for å
skrive om kvinners liv. Deriblant sosialhistorien og kvinnehistorien som
i den siste mannsalder har synliggjort så vel ukjente som mindre
kjente kvinner. Og i nyere tid familiehistorien. Nettopp fordi kvinner
har vært definert gjennom sine roller i familien, gir familiehistorien
en spennende inngang til kvinners liv. Senest i fjor høst utga
Knut Kjeldstadli en bok om sine besteforeldre, og der spiller hans farmor
en fremtredende rolle. Selv skrev jeg en familiehistorisk vinklet biografi om Edvard Munch i 2004. Det sto ikke bare én kvinne bak Norges største kunstner gjennom tidene, men en hel familie. Morens søster, Karen Bjølstad, sørget tidlig for at alle i familien støttet opp om geniet Edvard. Både hans bror og to søstre måtte oppofre seg for storebror. Ved farens død skulle Edvard, ifølge 1800-tallets familiekultur, ha rykket opp som familieoverhode. Men tante Karen fritok ham fra de økonomiske og praktiske forpliktelsene som denne rollen innebar. Edvard skulle få vie seg helt og holdent til sin kunst. Atskillige familieopptegnelser og flere hundre familiebrev i Munch-museets
arkiv vitner om hvor viktig familien var for Munch og hans kunstnerskap. 81-årige Munch, som døde som ungkar og uten barn, rev seg
aldri løs fra båndene til familien. I mange tiår var
så oppslukt av sin kunstnerkarriere at han ikke enset annet enn
seg selv. Men på sine gamle dager kom han til erkjennelse av hva
hans berømmelse hadde kostet familien, særlig hans søstre.
Munchs søster Inger, den siste gjenlevende av søsknene,
lagde sin egen versjon av Munch-familiens historie. Før hun ble
stedt til hvile på Nordstrand kirkegård sammen med søsteren
Laura og Karen Bjølstad, forfattet hun et minneord til baksiden
av deres felles gravsten. "Her hviler Edvard / Munchs tante / som
var ham i mors sted / og to av hans / søstre. Disse tre / kvinner
elsket / og støttet ham og / gjennom hans / trengselsår tvilte
de aldri på hans / store begavelse." Minneordet forteller altså om tre navnløse kvinner, og oppsiktsvekkende nok en fjerde person som er begravet et annet sted. Nemlig under et gravmonument i æreslunden på Vår Frelsers kirkegård. I det jordiske liv hadde tantens og søstrenes egne liv vært underordnet Edvard Munchs. Og, nå i det hinsidige, skulle de tre kvinnene minnes, fordi de hadde vært til for hans skyld.
Bodil Stenseth. |