KLASSEKAMPEN - 1.11.2010

FEMINIST
JAVISST

Bodil Stenseth:

Kvinneoverskuddet

At byen og kvinnen er en god match, er et historisk og statistisk faktum.

Storbyen har i moderne tid hatt magnetisk tiltrekning på kvinner. De var sjelden karriereflyttere, fagfolk med utdannelse fra høyskole eller universitet, som kunne velge og vrake mellom høyt gasjerte stillinger. Kvinner flest som kom reisende til storbyen på 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet var unge, ugifte arbeidsinnflyttere fra landsbygda. Og de heldige fant seg arbeid i industrien, handel og kontor, offentlig sektor eller privat tjenestenæring.
Så det er ikke uten grunn at Oslo har fått ry på seg som byen med de mange kvinnearbeidsplassene. Hovedstaden har, ifølge historisk statistikk, kvinneoverskudd. Pussig nok var det ikke mannsunderskuddet, men kvinneoverskuddet som skapte demografisk hodebry. Man skjønner at uttrykket kvinneoverskudd slett ikke har samme verdi som et overskudd i årsregnskapet. Kvinneoverskuddet er egentlig et tap. Det vil si, det er for få menn i giftemoden alder til at alle kvinner kan finne seg en ektemann.

Yrkeskvinnene som var med på å bygge velferdstaten Norge, utgjorde på mange måter en pariakaste. I mellomkrigstiden var fremdeles lik lønn for likt arbeid en utopi. Tjenestepikene utgjorde en stor lavtlønnsgruppe, som riktignok i tillegg til månedslønn fikk dekket kost og losji hos familien hun jobbet for.
Nettopp i årene etter 1945 ble tjenestepiken, et av byens eldste kvinneyrker, avviklet. I alle fall så det ut som om "piken" forsvant for godt. Da hun en mannsalder senere igjen ble vanlig i byfamiliens hjem, gikk hun under andre navn - Au pair eller rengjøringsassistent. Å "holde pike" hadde vært overklasse- og middelklassefamiliens privilegium. Men gjenoppbyggingen og industrireisingen etter krigen skapte stort behov for driftige hender, og unge, ugifte kvinner fikk sin gylne sjanse til å få en arbeidsplass og arbeidskamerater.
Da måtte fabrikkarbeideren, med mindre hun var Oslo-jente og kunne bo hjemme hos familien, også finne seg et sted å bo. For en ugift kvinne, selv om hun var aldri så yrkesaktiv, var en egen leilighet, oftest like avskrekkende som umulig. Hun var ille ansett som låntaker i byens banker. Etter krigen var det dessuten bolignød, og ugifte yrkeskvinner ble ofte "enslig losjerende", som det het, og måtte bo i et værelse hos fremmede. Å få en fot innenfor døren i byens hybelhus for kvinner, var vanskelig. De var forbeholdt kvinnelige akademikere eller funksjonærer.

Er man kontordame, har man ingen sjanse til å avansere, sa folk på 1900-tallet. Ergo burde hun gifte seg. Og når en yrkeskvinne skiftet sivilstatus fra frøken til frue, var det som oftest slutt med arbeid utenfor hjemmet. Hos så vel middelklassen som arbeiderklassen gjaldt den gamle talemåten: - En mann bør og skal forsørge sin hustru. I forrige århundre ble også husmoryrket forsøkt profesjonalisert. Med god hjelp av moderne husmorideologi. Den romantiserte hustruen som hjemmeværende og hjemmets pott og panne, og fikk gjennomslag i alle samfunnsklasser. Støv på hjernen, pillemisbruk og nerveproblemer er bare noen av utslagene som denne velmenende ideologien fikk.
Det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret som gjør mannen til brødvinner og familieoverhode, er fremdeles en den største barrieren for selvstendige kvinneliv. Å skape sitt eget liv, være økonomisk selvstendig, ta hånd om barn og familie, er en kamp som kvinner må kjempe for hver eneste dag.

Selvfølgelig fins det massevis av voksne kvinner som verken er gift, lever i parforhold eller har barn.
Også denne kategorien kvinner har sitt å stri med, i første rekke den inngrodde fordommen at det naturlige er å være gift og ha familie. I dag snakker folk kanskje ikke høyt om hva de tenker om ugifte kvinner som har passert de tretti, det som en gang var den statistiske aldersgrensen for å bli regnet som "enslig". Før i tiden fikk hun sitt pass påskrevet med økenavn som gammel frøken, jomfru, veggpryd, attgløyme og peppermø. En kvinne uten partner og barn må resten av sine levedager krysse av som "ugift" i den faste rubrikken i alskens offentlige skjemaer.
Ettersom halvparten av dagens husstander i Oslo består av en person, er det ikke tale om få single kvinner. De skaper overskudd, men på en annen måte enn stastistikerne vil ha det til. Bodil Stenseth.