KLASSEKAMPEN - 4.11.2010

MED ANDRE ORD

Bodil Stenseth:

Hverdagslivets gullgruver

For den nysgjerrige historikeren er skjønnlitteratur er en uvurderlig kunnskapskilde, skriver Bodil Stenseth.

"- Statistikk, gutten min, sa mor. - Ja, alle bruker visst det nå for tiden. Det, ja. Alle brukte det. Statistikk var et pulver, et hjelpemiddel i forretningslivet, en parallell til skrujernet for en snekker, eller benzoetsurt natron på kjøkkenet i syltetiden. Benzoetsurt natron? Kjære - alle bruker det nå for tiden. Statistikk? Vips, så greitt og lettvint å tømme oppi forretningen …"
Sitatet er klippet fra Hans Geelmuydens roman Kontoret fra 1942, og det er mor og sønn, kontormannen Reidar Dahl, som snakker sammen. Romanen er ikke bare fornøyelig lesning, den gir også ubetalelige opplysninger om datidens hverdagsliv. Hvem vet hva benzoetsurt natron er i dag? Hjemmesyltingens tid med Norgesglass i kjellerboden har jo for lengst tatt slutt. Selv om romanens hovedtema er kontor- og forretningsliv, får man atskillig med på kjøpet. For eksempel innflytterens opplevelse av Oslo-gutten.

"Reidar Dahl, ja. Høy, flott, lyshåret og blåøyd vestkantgutt. Typisk Oslogutt - akkurat den sorten Anders instinktmessig hadde mistanke til. Litt for velkledd. Litt for slepen i språket. Full av sjargong og krasse sammenligninger, revet flåsete ut av øyeblikkets stemning." Og ikke nok med det, vestkantgutten fra Oslo hadde, ifølge Geelmuyden, også tak på jentene og danset godt. Han kunne snakke til kelnere, rødmet aldri og ble aldri våt i hendene. Gjett om jeg kjenner ham igjen! For over tretti år siden kom jeg reisende fra Fredrikstad til hovedstaden, så vestkantgutten har jeg opplevd. I Oslos typegalleri er han en gammel kjenning.

Romanen til Hans Geelmuyden (1906-1969) fanger fremfor alt datidens mentalitet og livserfaring. Ja, i "Kontoret" får vi høre historien om "en ulykkelig generasjon av unge menn". Det var de som slapp til for sent i forretningslivet til å komme med i de gode tidene under og etter første verdenskrig. Mange druknet da krisen kom for fullt, skjønt de som var noe tess, karet seg oppover igjen. "De klorte seg fast i stillingene sine, aller nederst. Så kom ny ungdom under dem. Da det så gikk nedoverbakke etter kjempesammenbruddet da verdenslagrene var blitt fulle, ble de litt eldre igjen i stilling. De heldigste var avdelingssjefer. De uheldigste havnet nederst i firmaene - men ble sittende."

Fiksjonens kontor var ikke grepet ut av løse luften. Hans Geelmuyden hadde merkantil utdannelse, og da han i slutten av 1930-årene ble forfatter, journalist og oversetter, hadde både vært arbeidsløs og kontormann. I et lite forord opplyser han at Kontoret var blitt til etter års inntrykk og samtaler med en generasjon av samtidige. Kontoret var heller ikke er noe bestemt kontor. Det fiktive "Actieselskabet Den Norske Atom-Motorfabrik Fortuna" i Oslo kunne ha vært et hvilket som helst kontor. Men folk som fulgte litt med i hovedstadens forretningsliv, visste at modellen for kontoret lå i Wilh. Wilhelmsens rederi. Nærmere bestemt Geelmuydens tidligere arbeidsplass.
Det var under en kildejakt i forbindelse med en sakprosabok om en bygård fra 1927, Nr. 13 - en vestkantfortelling, jeg fant denne romanen fra 1942. Og det var dobbelt lykketreff. En av gårdens urbeboere, Henrik Thrap-Meyer, hadde nemlig i en mannsalder hatt kontorpost hos Wilh. Wilhelmsen. Først som kontormann, så som leder av rederiets statistiske avdeling. Dessuten drev Thrap-Meyer i alle år et teagentur hjemmefra. Rederibransjen var konjunkturømfintlig og han hadde tidlig skjønt at det var lurt å ha to ben å stå på.

Nettopp agenturbransjen hadde Geelmuyden kjennskap til. I Kontoret maler han dette bildet: "De negative bare klager og synes de har rett til mer lønn. Mange utfører arbeidet sitt bra, men nekter å gjøre noe positivt for å komme videre. De går klokka fire, og dermed har de opparbeidet seg moralsk rett til å furte. Den andre typen klager kanskje også, men går dessuten på med krum rygg. De får seg agenturer så snart de ser klart at det er fåfengt å komme noen vei i kontortiden, uansett åssen de henger i."
Det var ikke måte på hva man kunne få til å gå i et agentur. Hermetiske plommer og sardiner, tomatsaus og olje, gummiartikler og armbåndsur, undertøy og sportsutstyr. Pussig nok, romanens kontormann nevner ikke te, importproduktet som virkelighetens Thrap-Meyer hadde agenturlisens på.
Selvfølgelig fins det opplysninger om agenturer i datidens adressebøker og matrikler. Men oppramsing av firmanavn blir sjelden stemningsfull sakprosa. Så hvis jeg ikke hadde hatt Hans Geelmuydens roman å ty til, måtte jeg ha "diktet" et stemningsbilde på grunnlag av fakta. Men stemningsbildet i Kontoret er utvilsomt mer autentisk. I dette tilfellet tjener skjønnlitteraturen som en hverdagslivets seismograf.

Gunnar Larsens "I sommer" fra 1932 er en annen skjønnlitterær kilde som jeg hadde stor glede av under arbeidet med bygården, er. Det er en Oslo-roman og er henlagt til tiden da nr. 13 i Jacob Aalls gate var ganske ny. Dessuten har romanens melankolske helt adresse i samme gate, i nedre Jacob Aalls gate. Han bor i en villa som den gang lå i et av de fine kvartalene nær Vestkanttorget. Der levde familier med pike og i hjem med romslige forhold. Nr. 13 derimot, ble liggende i en halvfin strekning midt i mellom nedre og øvre Jacob Aalls gate. Vegg i vegg med Nr. 13, som var en middelklassegård, lå en arbeidergård. Mens gården på den andre siden av gaten var en overklassegård.

I ett og samme kvartal denne lange gaten bodde det folk fra alle samfunnslag. Det fremgår av opplysningene i "Folketelling i Oslo" i årene etter 1927. Men nedre Jacob Aalls gate var, skal vi tro Gunnar Larsen og hans romanhelt, ikke lenger det den hadde vært. Der hadde strøkets gamle egenart forsvunnet: De irrgrønne stakittgjerdene mellom forhavene, som det hadde stått slik strid om, var fjernet og erstattet med lave jernbånd. Og med dem var også de mørke, trange grusgangene og de meningsløse lysthusene som ingen kunne sitte i, forsvunnet. Isteden så man kjedelig, flat gressplen. "Nei man skulle være vokset opp her for å fatte skjønnheten i de dystre, formålsløse havestumpene som tiden var gått fra," konstaterer romanens hovedperson.

Der han vandret gatelangs hjem i sommerkvelden, var det ingen å se. Kun avstengte leiligheter med blanke vinduer. Så han tenkte at hvis beboerne ikke var reist på landet, hadde de lagt seg i borgerlig tid: "De få stedene hvor det ikke var for sent, stod døren til stuen åpen bak gravmørke verandaer, og prismekronen var tendt. Jeg så inn som i et titteskap, og det var akkurat likedan der som da jeg var i barneselskap hos den lille gutten som bodde der, og som nu var advokat eller død eller ingeniør og i Amerika. Det var mange møbler som spente ben for hverandre som hos mig, og det var besteforeldre i oval på veggen og nyere familie på pianoet. Og bak gardinene som var kunstferdig drapert av en tapetserer, kunde jeg også se malerier i tykke, forgylte gipsrammer. … Her og der så man helt inn i spisestuen, den hadde høit panel med hylle, og på hyllen sto små kinesiske kopper og skåler på rad."

Det sosiologiske blikket gjør Gunnar Larsens roman interessant som byhistorisk kilde, nærmere bestemt til en klassemessig identifikasjon av beboerne i noen få gatekvartaler: "Jeg behøvet ikke å se inn, jeg visste hvordan det var, for det forandret seg ikke. … Her var ingen ting forandret etter at min egen generasjon var borte. For det var de eldre som var blitt boende her. Men husene holdt seg like aktverdige med rødt og blått glass i opgangen og sine sjokoladebrune planker som skulde forestille bjelker." I løpet av sin vandring konstaterer han: "Menneskene hadde bodd der litt for mange år, så de strebet ikke efter å fremkalle stor trafikk til og fra sin haveport. Men det var kvalitet i stillheten, det var en egen kultur og tradisjon i måten som det ikke skjedde noe på hos oss der i kvartalet."
Dette strøkets stillhet, mennesker og miljø representerte, ifølge Gunnar Larsens romanhelt, "det egentlige Oslo". Det var et tradisjonelt miljø som vippet mellom øvre middelklasse og overklasse, og hvor det så tidlig som i 1931 bare var eldre mennesker tilbake. En epoke i bydelens historie var over. Slik tjener Gunnar Larsens roman som et tidsvitne om nedgraderingen av et gammelt borgerlig nabolag på Majorstustrøket.
Det er en byhistorisk kjensgjerning - utflytterstrømmen fra Majorstuen hadde allerede hadde vart en god stund og skulle nå en topp i 1960-årene. Etter at gamle utkantstrøk som Majorstuen ble trafikknutepunkt og bebygd med fabrikker og verksteder, og Frogner ble ødelagt av jernbanelinjer og bilveier flyttet folk med oppdrift og god råd. Den øvre middelklasse foretrakk å bo i villa med hage i landlige omgivelser på Smestad eller Slemdal, Blindern eller Bestum. Først i 1970-årene begynte det igjen å bli fasjonabelt å bo på Majorstuen.

Uten skjønnlitteraturen hadde historikerens kildesituasjon om hverdagslivet vært fattig. Romaner gir en enestående inngang til fortidens mennesker og miljøer, levemåter og tankeverden. I "Den delte byen. Oslo bys historie", bind 4, tematiserer Knut Kjeldstadli middelstanden blant annet ved hjelp av samtidsromaner. Han skriver om mellomkrigstidens middelstand, og belyser denne samfunnsklassens plagete tilstand med utdrag fra bøker av forfattere som Nils Johan Rud, Hans Geelmuyden og Sigrid Boo. Men til forskjell fra Kjeldstadli gjør jeg mer utstrakt bruk av skjønnlitteraturen. I Nr. 13 stjeler jeg stil og språkbruk fra "Kontoret", "I sommer" og andre romaner. Dermed baker jeg forskjellige tidstypiske stemmer inn i sakprosteksten min.
Har skjønnlitteraturen forført meg? En venn av meg kaller boken en roman. Men, fastholder jeg, Nr. 13 - en vestkantfortelling er en sakprosabok. De skjønne kildene gjenspeiler fortidig hverdagsliv i smått og stort. Når de holdes opp mot et bredt historisk teppe, kan de også sannsynliggjøres. Historieskrivingen har mange sjangere, min går tidvis skjønnlitteraturen i næringen.